Sveitserstil 1850 – 1930

Sveitserstilen er den mest utbredte av de gamle stilperiodene fordi den strekker seg over nærmere 100 år og representerer en periode med sterk vekst. Stilen har sitt opphav i Tyskland, hvor det oppsto en begeistring for sydtyske og sveitsiske alpehus. Sveitserstilen brer om seg i takt med innføring av ny byggeteknikk og maskinell produksjon av lister og paneler på sagbruk. For første gang får vi en stil som er basert på trevirke som byggemateriale. Et godt eksempel er de rike løvsagarbeidene.

Sveitserstil i Norge
Norge var under Tysk kulturinnflytelse og sveitserstilen kom til Norge med slottsarkitekten i Christiania, Hans Ditlev Frans Linstow. På sin studiereise til Berlin oppdaget han den ny sveitserstilen og mente at den hadde mye til felles med vår tradisjonelle byggeskikk og derfor måtte være egnet til bruk i Norge

Sveitserstilen feide som en vind over landet og de rike snekkerdetaljer gikk rett til hjertet på norske huseiere. Aldri har en stilretning funnet seg så godt til rette og blitt så godt mottatt som sveitserstilen. Som trebygningsstil representerte sveitserstilen noe helt nytt i motsetning til de stilartene som arkitektene tidligere hadde benyttet seg av. Men det var ikke bare nybygg som ble oppført i sveitserstil. Til og med gamle tømmerhus fikk ny kledning, noe som ofte fikk et mindre heldig resultat.

I dag forbinder mange sveitserstil med hvite hus, mens opprinnelig har husene vært malt i flere farger. Detaljene og vindusomramminger ble holdt i en mørkere farge enn veggflaten, noe som gjorde fasadene levende og spennende

Dragestilen ( ca 1890-1910) var en norsk variant sveitserstilen. Den bygger på mange av sveitserstilens elementer og bruker ofte det samme listverk og panel.